Kulturminnevern, en lekeplass for kulissemakere?
MENINGER
Fagmiljøet innenfor det tradisjonelle bygghandverket, eller kulturhandverket som er knyttet til kulturminnevernet om en vil, har vært i sterk utvikling siden slutten av 90-tallet. Årsakene til dette er nok sammensatt. Vi ser at enkeltpersoner var veldig tidlig ute med interessen for å skjerme de tradisjonsbårne arbeidsmåtene og de gamle fagtradisjonene. Fagfolkene selv har kanskje alltid hatt en interesse for å ivareta fagtradisjonene? Dette er knyttet til selve yrkesstoltheten som mange handverkere kjenner.
Figur 1. Statistikk over bruken av ordet tradisjonshandverk i aviser. Fra Nasjonalbiblioteket.
Vi skal ikke glemme at Norges Husflidslag ble etablert i 1910. Tanken om å ivareta denne typen immateriell kulturarv er altså ingen ny tanke. Problemene som kom til syne utover på 80-tallet var kanskje et resultat av at det vanlige bygghandverket i moderne husbygging var svært endret siden 50-tallet, og at selve utdanningen i handverksfagene var blitt mye svakere. Tidligere kunne handverkere levere godt restaureringsarbeid basert på det de lærte i faget som ung. De hadde lært å bruke handverktøy og de var trent i å vurdere material og gjøre gode valg i forhold til bruk. Ganske langt fram i tid var det fremdeles operative skogsarbeidere og bygdesager som kunne levere materialer av god kvalitet som var i tråd med materialene i eldre bygninger. Det var en tydelig og nødvendig endring av restaureringspraksisen som flere steder, blant annet på bryggen i Bergen, begynte rundt årtusenskiftet. Vi måtte lete opp igjen de gamle handverkstradisjonene som var i ferd med å gå tapt. Dette er nok delvis knyttet til «Konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven (UNESCO) 2003». Som ble ratifisert av Norge i 2006 og tredde i kraft i 2007. Men det var like mye en generell holdningsendring som startet langt tidligere og ikke minst et resultat av enkeltpersoners innsats.
Dette er noe av bakteppet for de normene som både Riksantikvaren og resten av forvaltningen forfekter i dag. Vi skal se på Riksantikvarens retningslinjer for dispensasjonsbehandling.
“Eieren eller brukeren kan utføre vanlig vedlikehold og ordinær skjøtsel på fredete bygninger og anlegg uten dispensasjon fra fredningen. Vedlikeholdet skal gjøres på en måte som ivaretar de arkitektoniske og kulturhistoriske verdiene, og som er i tråd med fredningens formål. Generelle prinsipper ved utførelsen av vedlikehold på fredete kulturminner er:
Mest mulig av byggverkets ulike deler skal bevares. Må det gjøres endringer, er det bedre å føye noe til, enn å fjerne originale og gamle deler.
Hvis materialer eller deler må skiftes, skal likt erstattes med likt – det vil si at man erstatter med tilsvarende utførelse, metode- og materialbruk.
Materialbruken skal ta utgangspunkt i fredningens formål. Derfor skal det brukes materialer som er tilpasset kulturminnets egenart, både ved vedlikehold og eventuell utskifting. Det er et mål å bevare helheten på en best mulig måte, ikke bare det som er synlig.
Ved større utskiftinger må man vurdere konkret om det kreves dispensasjon.”
Dette er generelle prinsipper og ikke en ufravikelig lov, men likevel er det tydelig at selve handverksutførelsen og materialbruken blir regnet som en viktig del av verna og freda bygningers kulturminneverdi. Normen er at vi skal bruke samme utførelse, metode (arbeidsmåte/verktøy) og materialbruk som originalt. Når vi ser dette i sammenheng med Konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven blir det åpenbart at dette ønsket om bevaring av fysiske kulturminner og bevaring av immateriell kulturarv flettes inn i hverandre. Her tar jeg sjansen på å bruke et sitat jeg fant på Facebook av Ola H. Fjeldheim:
“Jeg mener vi er på veg til å samle materiell og immateriell kulturarv til en enhet, utviklingen går den vegen. Handverket og byggene henger uløselig sammen. ”
Når dette kommer fra generalsekretæren i Fortidsminneforeningen (stiftet 16. desember 1844), så ser vi at frivilligheten og forvaltingen er på linje, og at det på en måte er konsensus om gjeldende prinsipp.
Men praksis er alltid vanskeligere å håndtere enn å sette opp en norm og et prinsipp. Ute i det faktiske kulturminnevernet er verden full av utfordringer som er knyttet til økonomi, kompetanse, tidspress, vind og vær osv. I teksten som følger vil jeg bruke noen eksempler. Eksempler fra virkeligheten kan ha stor kraft, både som sterke argument for det man vil si, men også som gapestokk for enkeltpersoner. Det siste vil vi helst unngå, derfor bruker jeg ikke identifiserbare eksempler. Handverkslaget får av og til bekymringsmeldinger fra våre medlemmer som er knyttet til praksis i kulturminnevernet. Det har vært meldinger med innledninger som; «Kulturminnet er vandalisert med midler fra kulturminnefondet.», «Fylkeskommunen gir løyve til å skifte ut økset material og material fra oppgangssag med sirkelsagtømmer på fredet bygning.», og «Riksantikvaren legger plasttak på fredet bygg» (Red.Merk: “Plast under torv i stedet for never”).
Jeg spurte en av våre medlemmer (som driver hovedsakelig med vindusrestaurering, ofte på freda bygg) følgende spørsmål; «Har du noen gang blitt bedt om å bruke samme arbeidsmåte som på de originale materialene i forbindelse med dine oppdrag på freda bygg?». Svaret jeg fikk var ganske trist med tanke på denne handverkerens lange fartstid og den store mengden slikt arbeid som blir utført på deres verksted. «Nei, det eneste de spør om er pris». Nå er nok dette svaret farget av at dette er en fagperson som forvaltningen med god grunn stoler på når det gjelder den tekniske kvaliteten på det ferdige resultatet. Mitt neste spørsmål ble; «ville du ønske å dykke inn i denne typen arbeid med grindsag og håndhøvler om forvaltningen etterspurte dette?» Svaret på dette spørsmålet var mer oppløftende. «Ja, det hadde vært kjempespennende og interessant». I denne sammenhengen er det viktig å påpeke flere ting. For det første er ikke alle vinduer på freda bygg produsert med handverktøy. Her må hvert enkelt tilfelle undersøkes, maskinhøvel og fres kom ganske tidlig i bruk, spesielt i byene. Det er dette som kjennetegner en kvalitetsrestaurering basert på kunnskap, nettopp å «lese» originalmaterialet og bruke dette som arbeidsbeskrivelse. Dette er det generelle prinsippet. I tillegg vil alltid vurderinger som hva formålet med fredningen er, spille inn på valgene som blir gjort.
En bygning som først og fremst er fredet som et krigsminne vil kanskje ikke gi like sterke føringer på den handverksmessige utførelsen som en bygning som sees på som et godt eksempel på våre forfedres byggeskikk på 1600-tallet. Men her skal en gå varsomt fram - selv har jeg sett eksempler på freda bygg som har blitt stående igjen som rene kulisser. Når bare selve omrisset av bygget og deler av bærekonstruksjonen er originalt og knapt nok det, og det som er skiftet ut er håpløst forenklet, da blir kulturminneverdien sterkt redusert. Om denne kulissemakingen og de enkle og «billige» løsningene får lov å fortsette og slik danner normer for kulturminnevernet så vil denne typen «liksomkulturminner» etter hvert bli normalen. Da har vi ikke bruk for handverkeren som har studert og øvd seg opp i de gamle arbeidsmåtene lenger. Byråkratene i en forvaltning som forvalter liksomkulturminner har liksomjobber i et liksombyråkrati som bare er til for sin egen del. Dit ønsker vi ikke å komme.
Valgene vi tar hver dag avgjør om retningen går mot et ordentlig seriøst kulturminnevern eller en lekeplass for kulissemakere.
Tilbake til vindusrestaurering. Vi stakk innom et pågående restaureringsprosjekt på et freda bygg av den den typen der alt det opprinnelige er påkostet og av ypperste kvalitet. Et virkelig staselig bygg, der snekkerhandverket som er utført er av en klasse som må sies å kunne være i toppsjiktet i europeisk sammenheng. Vedkommende som skulle restaurere vinduene hadde lang erfaring og hadde spesialisert seg på å ta denne typen oppdrag. Forvaltningen var virkelig fornøyd med at nettopp denne personen fikk dette oppdraget. Jeg spurte vedkommende handverker om han hadde sett nærmere på den originale bruken av verktøy, ulike håndhøvler og slikt. Svaret jeg fikk var at han aldri hadde sett vinduer der høvler hadde blitt brukt i produksjonen. Dette var noe av det dummeste han hadde hørt, og han satte et stort spørsmålstegn ved min kompetanse som kunne komme med slike spørsmål. Fakta er selvsagt at før avretteren, tykkelseshøvelen og fresen sin tid ble hver eneste planke til et vindu høvlet ut, rettet og dimensjonert for hånd. Midtpost, profiler, kittfals osv. ble høvlet ut med ulike spesialhøvler som sto i en mer eller mindre nøye utarbeidet sammenheng med hele resten av arbeidsprosessen og merkeverktøy som ripmåt, gjæringsmal osv. Poenget er ikke å henge ut denne handverkeren som tross alt var stolt av sitt arbeid og som gang på gang hadde levert det forvaltingen krevde av han, utvilsom en dyktig kar. Poenget er at om ditt eget fag er fremmed for deg, om du ikke kjenner til de historiske arbeidsmåtene, så evner du heller ikke å se og dokumentere dette den gangen du kommer i befatning med «gull».
Verneverdien til et kulturminne er gjerne knyttet til kunnskapen om det. Om vi ikke vet hva en bygning representerer eller vi kan identifisere oss med bygget på noen måte. Da vil det ikke ha noe verdi for oss utover kanskje en rent estetisk verdi. Derfor vil folk med ulik bakgrunn vurdere disse bygningene ulikt, en arkitekt kan ha andre referanser enn en ingeniør eller en handverker. Vi ser ulike ting. Gjennom arbeidet med å fravriste svar fra disse kulturminnene skaper både arkitekten, mureren og snekkeren ny kunnskap om kulturminnet. Dette blir en merverdi, og historien om bygget blir utdypet. Skal dette fungere optimalt, så må det være rom for nettopp denne kunnskapsbaserte arbeidsmåten, og vi må gjøre slik Ola H. Fjeldheim formulerer det; «samles til en enhet».
Potensialet for at ting går galt i slike prosjekt er stort. Det er nesten ikke til å unngå, og økonomiske ressurser er alltid begrenset. Ofte er bakgrunnen for slike feil at viktige ting blir oversett i planleggingen på grunn av manglende kunnskap både i forvaltingen og blant handverkerne, og prosjektet er dermed bunnet opp til et økonomisk budsjett som er utarbeidet på feil grunnlag. Dette fagfeltet er så stort, at ingen kan forventes å ha full oversikt. Vi ser ikke det unike med konstruksjonen til vinduene på dette 1700-tals bygget om vi ikke kjenner snekkerfaget inngåendende, her gjør vi det slik vi alltid bruker å gjøre det. Tømreren så ikke noe spesielt med tapetene som var bak huntonittplatene osv. Slik kan viktig historie om laugssnekkernes elegante handverk i Trondheim på 1700-tallet gå tapt, eller historien om en tapet som ble produsert i Bergen i 1780. Og slik forringes selvsagt kulturminnene med tiden.
Eksemplene over er typisk slikt som kunne vært unngått om kravet om kunnskapsbasert restaurering på bakgrunn av idealet med å erstatte likt med likt i størst mulig grad, hadde erstattet prinsippet om anbudsbasert restaurering. Namsmannen og skifteretten spøker i bakgrunnen for handverkeren som arbeider på anbud og sier «Stopp! Vent litt!», hver gang noe interessant dukker opp.
Nå er det heldigvis ikke slik at Kulturminnefondet, Riksantikvaren og fylkeskommunene i hovedsak er uinteressert i handverkstradisjoner eller ikke er opptatt av kunnskapsbasert restaurering. Heldigvis ser vi også det motsatte - Riksantikvaren og fylkeskommunen stiller gjerne strenge krav til handverksutførelse. Kulturminnefondet har egne støtteordninger for kurs og samlinger for handverkere og til og med en stipendordning. Men det er også slik at de dårlige eksemplene fra sjefen selv er de verste. Når Riksantikvaren bryter sine egne prinsipp blir det normgivende for andre, skaden som følge av slikt er større enn det vi kan se på de enkelte kulturminnene dette gjelder.
Det virker som enkelte handverksteknikker har høyere status enn andre, tømring eller lafting som det også heter har en svært høy status både i handverksmiljøet og hos forvaltningen og godt er det. Men vi ser at andre arbeidsteknikker som også utgjør bakgrunnen for våre freda og verna bygg ikke har samme status og dermed blir mindre påaktet både av handverkere og forvaltningen. Hvorfor det er slik er ikke godt å vite noe om, men her har vi en jobb å gjøre.
For Handverkslaget handler dette først og fremst om handverk og handverkere. Vi ønsker selvsagt å bevare handverkstradisjonene. Vi dyrker det tradisjonsbårne handverket, det er derfor vi er til. Det tradisjonelle bygghandverket har en god utvikling, og dette gjelder spesielt enkelte fagområder. Andre fagområder er mer sårbare, slik som lokale nevertekkingstradisjoner. Det er derfor hvert enkelt prosjekt er viktig, og det er derfor hvert eneste originale nevertak som skal fornyes må dokumenteres og studeres av fagfolk som har erfaring nok til å forstå det de ser. Dette er en ikke-fornybar ressurs. Forvaltningen av freda og verna bygg sitter på et stort ansvar i denne sammenhengen, de er mer enn noen annen i førstelinjen når det gjelder muligheten for å ta gode valg som bidrar til bevaring av våre handverkstradisjoner. Forvaltingen i kulturminnevernet trenger å bli mer konsekvente i å stille krav til grundige handverksbaserte forundersøkelser, handverkskompetanse, utførelse og materialbruk. Forvaltingen må ta på alvor bygningenes autentisitet, selv om dette innebærer å sende handverkerne ut for å gjøre grundige undersøkelser på tilsvarende bygninger i distriktet, eller å fornye vanskelige ting som, håndsaget kledning, nevertak, rabitspuss på sivmatter osv. Kunnskapen om kulturminner er viktige for opplevelsen og selve verdiforståelsen av dem. Kunnskapsproduksjon gjennom restaureringsarbeid utvikler ny kunnskap og økt forståelse.
Handverksmiljøet må ta ansvaret for å forvalte denne kunnskapen godt, og det gjør vi best gjennom formidling og opplæring som kan foregå på universitet, fagskole, kurs, seminarer og ute på byggeplassen. Mange er de fagene som er borte og glemt, og vi i Handverkslaget vil gjerne støtte de små fagene, hvilket er mye vanskeligere. Samtidig som de store handverksfagene som er knyttet til bygninger blomstrer i varierende grad, så dør de små handverksfagene sammen med enkeltutøverne som behersker dem. Heldigvis finnes det handverkere som driver faget sitt nesten helt uten oppdragsgivere eller kjøpere, de holder kurs og skriver blogger med mer. Som kulturhandverk har mye av det de gjør stor verdi. Vi i Handverkslaget tror det kan komme en ny blomstringstid også for mange av disse fagene. Handverket skaper en personlig tilfredshet som vi ikke kan nå gjennom skjermer og andre mer overfladiske aktiviteter. Normene og kravene til denne typen handverk sammen med det faktum at det ofte krever mye av oss, hele oss, for å beherske det. I tillegg appellerer det til de fleste som virkelig prøver.
Handverkslaget - Foreningen for Tradisjonshandverk
Trond Oalann, 8. februar 2021
