Navarsmeden - vårt eldste medlem
Vårt eldste aktive medlem i Handverkslaget er Johannes H. Fosse. Han er navarsmed og er født på Fosse i Meland i Vestland fylke. Som ung fekk han teknisk utdanning i Forsvaret, først som flymekanikker, og noen år etter krigen ble han utdannet i Storbritannia til teknisk befal i Luftforsvaret. Hjemme ble han opplært i smedyrket, et fag han tok over etter sin far, bestefar og oldefar. Fosse ble senere forretningsfører tidlig på 1960-tallet og fra 1964 ble han valgt inn i kommunestyret i Meland kommune, og satt senere som ordfører og medlem av fylkestinget. På profilen sin her på nettsiden vår, skriver han blant annet følgende om seg selv.
“Den navaren eg lagar er frå 8-900-talet av norsk opphav, etter informasjon eg har fått av forskar John Snow. Eg eig Fossesjøsmia i Nordhordland, bygd av oldefar min, Ivar Olsen Kjenes Fosse, i 1840/42.
I 1866, lærde son til Ivar, Ola, navarsmiing av smed Ole Bastesen Gaustad, ein kjend navarsmed. Ola bygde seg smie på Flatøy, og vart ein dyktig smed. Han vart bland anna med på landsutstillinga i Bergen, i 1896. I Fossesjøsmia var det i periodar mindre navarsmiing fram til 1910. I 1943 kunne eg smi navrar for sal og fekk fleire års erfaring med smiing.
Eg vart pensjonist i 1994, og vende då tilbake til smia. Eg fekk tidleg kontakt med Anders Haslestad frå Riksantikvaren. Me samarbeidde i mange år, med mål å få læra opp fleire til å smi navar og dermed sikra smi kunsten. Det vart halde mange navarkurs i Norge og i Sverige og vi hadde mange kontaktar i Danmark og USA. Ein stammehøvding frå Mali i Afrika var nærare 3 veker på kurs hjå meg i Fossesjøsmia, og vekselvis med Johannes I. Fosse i Kråsmia.
I dag lagar eg navarar til bygningsbransjen over heile landet.»
Hans lange erfaring som tradisjonshandverker gjorde at vi i Handverkslaget fikk lyst til å ta en telefon til Fosse, for et kort intervju.
Du har holdt mange kurs i navarsmiing: Hva er det som får deg til å arbeide så aktivt med opplæring?
Når jeg ble pensjonist for 26 år siden var det ingen som holdt på aktivt med navarsiing, så jeg begynte i 1994 å smi navarer igjen. Dette måtte ikke dø ut, det var det som var intensjonen. Da kom jeg i sammen med Øyvind Klausen og en fra Riksantikvaren, Haslestad. Han ble såpass interessert og publiserte midt arbeid, slik ble det litt mer organisert. Det er så innmari vanskelig å smi navar at vi må trene på å forstå og øve masse.
Hadde du sløyd på folkeskolen?
Jeg begynte på skolen i 1934. De to siste årene hadde vi tresløyd hver fjortende dag om lørdagen. Han læreren var flink og kunne faget, han var fra en fjellgard oppe ved Evanger, Gamle Bjørgo. Broren til læreren vår var på Stend og lærte fra seg korgfletting og litt forskjellig.
Når begynte du å smi?
Jeg vokste opp med smia, far min var smed. Oldefar begynte og bygde smia i 1840 det er den samme smia jeg har nå. Jeg begynte tidligere med smiing, men navarene begynte jeg å beherske fra ca. 14 år.
Er det sant at du sto på slalåmski for første gang i 80-års alderen?
Det stemmer jeg var passert 80-år når jeg prøvde dette for første gang. Jeg var i skitrekk med datteren min. Det var mye lettere å kjøre slike i utforbakke en vanlige ski. Jeg kjørte utfor Vestli, en ganske bratt bakke. Etter noen år ødela jeg beina, sleit av akillessena. Da måtte jeg gi meg med skikjøring.
Tror du navartradisjonene kommer til å overleve de neste 50-åra?
Det er vanskelig å spå, det er såpass komplisert å lage en skikkelig navar. Skal dette bevares trenger de å få bestillinger og å trene seg. Når drillen kom på 50-tallet så forsvant navarsmed-arbeidet, i løpet av et år.
Tror du Handverkslaget kan utgjøre en forskjell for å ivareta håndverkstradisjonene?
Ja det tror jeg. Jeg er glad for initiativet, det har vært et ønske og interesse for å få til noe slikt i lang tid. Alle de som har interesse for håndverket ønsker å holde det ved like. Jeg tror dette kan gå rimelig greit.
Vi takker Fosse for medlemskapet i Handverkslaget og for den fantastiske innsatsen han gjør for smedfaget og videreformidlingen av navarsmedyrket!
Foto fra arikkel i Vestnytt, 8. mars 2017.
